Bermuda-triangelet
Blogg 1. juni 2010

Bermuda-triangelet har vært beryktet og fryktet siden saker og ting begynte å forsvinne i området rundt 1950. Fly, båter og mer til har forduftet i det mystiske området som strekker seg mellom Florida, Puerto Rico og Bermuda.

Men i det siste har vi ikke hørt så mye om Bermuda-triangelet i nyhetene. Og jeg vet hvorfor. Det har flyttet seg. Til området mellom hull 14,15 og 16 på Meland.

Djevelens trekant. Stedet der små hvite baller og lovende golfrunder kommer for å dø.  Jeg har opplevd det selv. Opptil flere ganger.

For det er ikke sjelden det har hendt at jeg har stått med et relativt pent scorekort i hendene etter hull 13. Foran skjema. "I dag tror jeg jammen at jeg spiller meg ned", tenker jeg i det jeg fyller nytt vann i flaska før jeg trer opp på den 14. tee. Og så forsvinner alt. Følelse, selvtillitt og ikke minst baller.

Jeg pegger opp og ser hjelpeløst utover fairwayen. For selv om drivene har vært snor-rette hele runden, vet jeg at det neste utslaget sannsynligvis går i vannet til venstre eller havner oppi skauen til høyre.

Jeg har prøvd andre fremgangsmåter enn driveren også. Men de funker ikke. Drar jeg fram firerjernet kan du banne på at jeg duffer og slår ballen ned i driten rett i forkant av tee'en.

Forrige runde spilte jeg med kompis og kollega Eivind Netland. Stødigheten selv, men til og med han knekker sammen når vi entrer stedet Gud glemte. Fargen i ansiktet hans forsvinner når han nærmer seg hull 14. Denne gangen bestemte han seg for å spille det som et par 5-hull. Slo ut med jern. To gode jernslag til og med. Men når innspillet kommer, sier Bermuda at nok får være nok. Det kortet innspillet måker han 20 meter inn i krattet i bakkant av greenen. Dett var dett. Så ble det sju allikevel.  Det holdt til å slå meg, jeg fikk åtte.

Den svarte magien varer som regel til og med hull 15, men noen ganger til hull 16 også.

Plutselig ser det oppløftende scorekortet mer ut som en middels bowling-runde, og jeg tenker "hva i h….var det som akkurat skjedde???"

Ny taktikk neste gang. Jeg har nemlig kjøpt meg hybrid. Hvis ikke den får sving på sakene er det ingenting som får det.

Heldigvis står bilen på parkeringsplassen når jeg kommer tilbake. I hvert fall enn så lenge.

På an igjen
Blogg 14. april 2010

”Å være sportsjournalist er noe dritt, men det er bedre enn å jobbe”, har den svenske tv-mannen Arne Hegerfors en gang sagt.Nå skal det sies at det å være journalist i TV 2 Sporten ikke bare er en dans på roser.  Lange dager, til tider ekstremt mye stress og press. Helger og kvelder med familie eller venner kan man ofte skyte hvite piler etter.  Du har ferie når andre jobber og må jobbe når andre har ferie.  Men det har definitivt sine fordeler også. Jeg jobber på mange måter med det som er hobbyen min. Jeg reiser rundt på fotball-arenaer over hele landet og ser kamper fra arenaens beste sitteplass.  Jeg blir kjent med massevis av mennesker, fotballspillere og skihoppere som forteller røverhistorier fra gamledager.

Og så har jeg fri minst én uke i måneden. Og den uken tilbringer jeg på Meland…

Jeg begynte så smått å spille golf da jeg var elleve. Jeg vokste opp i Lommedalen i Bærum, et godt stykke ut på landet, tre kvarters kjøring fra Oslo. 4 km å gå til skolen, 2 km å gå til butikken. Og et kvarter å sykle til driving rangen.  Da jeg fikk min første golfkølle – farmors gamle 7’er-jern fra sent på 60-tallet -  fantes det ikke noen golfbane i nærheten. Faren min dro til Bogstad en gang eller fem i året,  mens jeg var mest opptatt av å spille fotball.  Så fikk jeg snusen i at det gikk an å tjene penger på å plukke baller på den relativt spartanske driving-rangen som lå på motsatt side av dalen. I mangel av en maskin som kunne samle inn ballene, ga den engelske head-proen småunger tre kroner pr bøtte de greide å fylle opp. Det ble kjapt en hundrings, og den var verdt minst tusen kroner for en pjokk på elleve.

En dag fikk jeg faren min til å kjøre meg. Han puttet farmors gamle syverjern i bagen sin og dro en halvtime før rangen stengte.  Og vips så var jeg hektet.  Den gamle kølla med det glatte grepet ble liggende i bagen til fattern, jeg begynte å bli med ham på Bogstad – som caddie. Da vi hadde kommet oss på trygg avstand fra de strenge mennene i klubbhuset, fisket jeg ut kølla og slengte meg med.

Siden har jeg holdt på. Da jeg flyttet til Bergen i 2001 lot jeg golfsettet være igjen hjemme hos foreldrene mine på østlandet. Ikke hadde jeg bil, ikke visste jeg om noen golfbaner her, dessuten spilte jeg bare når jeg var hjemme i Bærum allikevel.  I mange år ble det med et par runder i året.  Helt til i 2006. Kollega Eivind Netland – som jeg ikke visste at spilte golf en gang (!) – fikk hakeslepp da han fikk vite at jeg aldri hadde vært på Meland.  Jeg fikk streng beskjed om å ta med meg golfsettet neste gang jeg var på østlandsbesøk.  Seks hull ut i jomfru-runden skulle jeg ønske jeg hadde latt det bli igjen.  Banen var håpløs, ballene ble borte, fairwayene var smale og lange og det var skau over alt.  Men jeg ble nå med noen uker senere. Og så enda en gang. Og enda en gang.

Som sportsjournalist jobber jeg en uke på – sju dager med ellevetimers økter – og så har jeg én hel uke fri.  Og ingenting er bedre å starte rekonvalisens-perioden etter en knallhard jobb-uke med en fredfull runde på Meland mandag morgen. Sammen med et par gode kollegaer som har fri i de samme ukene som meg, tusler vi ut med bag’en på ryggen, ofte med banen nesten for oss selv.  Og etter mandag kommer tirsdag. Funker bra med golf da også gitt. Og så kommer jo onsdag. Og så torsdag…

I løpet av de siste årene har jeg blitt en anelse forelsket i denne herlige banen. Når den stenger for høsten føles det nesten som at jeg blir dumpet av drømmedama.  Heldigvis vet jeg at hun kommer tilbake igjen til våren.  Jeg vet at når det nærmer seg slutten av april, skal jeg på ny slå innspillene på hull 2 i den jævla bunkeren i forkant av greenen.  Jeg skal nok en gang gruble meg grønn over om jeg skal slå ut med driver eller jern på hull tre – for så å velge feil. Jeg sikter på bjørka på utslaget ved hull fem og ber til Gud om at jeg ikke slicer, slik at jeg har mulighet til å nå greenen på to.  På hull ni slår jeg sekserjernet mitt mot den forferdelige bakken til høyre, slik at ballen skyter fart og forsvinner ned i krattet.

Og jeg vet at dersom jeg har 30 poeng etter 13 hull, kan du ta deg fanden på at jeg kommer til å stryke på både 14 og 15.

Og når jeg sitter i klubbhuset og fyller ut scorekortet, irritert over at jeg ikke perset denne gangen heller, vet jeg at jeg har fri i morgen også.  Og havner jeg i skauen på 14 neste gang, kan det jo hende at jeg finner ballen jeg slo inn der i dag.

Og så er det på an igjen.